
Vi har alle hørt om folkemordet som skjedde i Rwanda med start den 6.april 1994. I hovedsak så var det den hutu-ekstremistiske bevegelsen som stod for handlingen. Disse “hutuene” så på det som sin oppgave å drepe alle “tutsier” fra landet. Og det er akkurat det som blir skildret i filmen Shooting Dogs, har du sett Hotel Rwanda, må du også få med deg denne. Her følger vi læreren Hugh Dancy som “Joe Connor” og presten John Hurt som “Christopher” fra sin vanlige dag med null bekymringer, og gjennom de forferdelig dagene med drap og bekymringer. Regissør Michael Caton-Jones fører oss gjennom en meget god og opsiktsvekkende tragedie av en film. Vi blir vitne til de nådeløse hutuenes macheter som slakter alt som har med tutsiene å gjøre.
Landsbyen med stort sett tutsier boende, søker tilflukt på skolen hvor Joe Connor underviser.

Inngjerdet virker dette som et trygt område for de å være, ettersom fredstyrken FN også holder til på samme camp. Vi ser også at hutuene samler seg utenfor campen for å vente på at de skal komme ut eller en eventuelt invasjon av området.
Det som sjokkerer meg mest er hvordan FN som fredsbevarende styrker trekker seg ut av området og etterlater alle i den sikre død. Hvordan er det mulig for FN å ha dette på samvittigheten, de hadde som oppgave å beholde freden oppe mellom disse folkeslagene? Så fort de ble presset og situasjonen ble mindre sikker, ser vi ingenting til ekstra hjelp i form av flere soldater eller annen hjelp. Hele perioden er preget av usikkerhet og ikke minst ubeslutsomhet fra FN´s hold, så hva ville skjedd om nye styrker hadde kommet? Ville dødstallet på rundt 800 000 blitt mindre? Ville hutuene gitt seg? Eller var det en riktig avslutning? Mye etterlates til spørsmålene, og jeg mener at alle burde få med seg denne.
Dette er definitivt den sterkeste filmen jeg har sett på lang tid, og den vil etterlate sinne og mange spørsmål hos meg.
“In the end, this is a film about hope.”
Michèle Maheux, Toronto Film Festival
Siste kommentarer